Jeg har hatt en drøm om å kunne løpe 5km på under 25 minutter, 10km på under 50 minutter og ikke minst et halvmaraton på under 2 timer! Klarer jeg å oppnå dette har jeg tenkt at jeg kan kalle meg en løper av noe slag. Det å løpe i Grimstad kom litt som en impulsgreie etter Hovetri hvor jeg fikk besøke min ganske så nyfødte nevø. Han hadde jo nå blitt nesten 3 måneder eldre, i tillegg hadde Marius og Marlene bedt opp til selskap for å feire Helmer Holmesland!
Oppladningen til løpet har jo vært så som så, hofta/låret/hofteleddsbøyer/leggen har gjort vondt i en lenger periode, men jeg visste at dette skulle bli årets siste løp før jeg roer ned treningen noe og bygger meg opp mot sesongen 2020.
Oppvarmingen:
Jeg blir litt lei meg når jeg starter å varme opp, beinet gjør vondt og jeg vurderer en kort stund og drite i hele greia. Bare pakke sakene å dra hjemover. Jeg klarte ikke å løpe 500 meter i farten jeg skulle holde i 2 timer, og jeg halter når jeg løper. Bestemmer meg allikevel for å stille opp på start, i den viten om at mamma, Marius, Marlene, Helmer, Besteper og ikke minst Thor skulle stå å heie halvveis på runden.
Løypa
Løypa består av 4 runder på litt mer enn 5km, halvmaraton vender litt lenger ned ved Groos enn 5 og 10km. Ganske flat løype, men den stiger jevnt og trutt og er litt utsatt for vind. Du får igjen alt du har løpt oppover i en kort nedoverbakke like før ny runde/mål.
Startskuddet
Det er jo noe med løp da, startskuddet går og vipps så gjør ikke ting såååå vondt. Jeg tenker at jeg skal holde litt igjen og komme inn i en god flyt. Første kilometer klokker inn på 5:40 noe som er spot on der jeg må løpe hele veien for å komme i mål på 1:59:59. Jeg har litt småvondt, men det går helt fint. Møter mamma som står med flagg! (Litt kleint) Men hun står også med drikkeflaske til meg. Jeg slapp unna køene ved drikkestasjonene og kunne avlevere flasken igjen når jeg hadde snudd nede ved vannet. Jeg så ikke resten av gjengen før jeg hadde snudd, da møtte jeg nemlig dette synet!
“HEIA PAPPA! DET UMULIGE EKJE UMULIG DET TAR BARE LITT LENGER TID”
Dag Otto er jo som kjent fra Grimstad, og det skal sies at vi fleiper en del med alle hans gode ordtak og motto. “Når du er ved trappa til kjelleren, så er du ikke kjelleren enda” og så videre. Om mamma med flagg var kleint, så var dette SJUKT KLEINT! Men det var også gøy, jeg fikk litt adrenalin ut av det. Runde 1, 2 og 3 gikk egentlig greit unna. Når jeg passerte mål ved runde 2 så jeg at jeg lå 27 sekunder bak skjema, så jeg prøvde å øke farten noe. Det skjedde ikke akkurat veldig mye i kroppen når jeg prøvde en økning, jeg løp for det meste alene uten å ha noen rygger jeg kunne jage etter.
Runde 4
Det var her alt skjedde, jeg hadde løpt jevnt og trutt hele veien og spist gels og følte kroppen fungerte helt greit. Siste kilometer på runde 3 var på 6 minutter, så jeg visste jeg var litt bak skjema. Nå var det bare å tikke av de siste kilometerne, jeg kommer ved runding Groos og da sklir jeg nok bittelitt inni skoen og får plutselig en “overtråkk” liknende smerte i ankelen. Jeg skrek ganske så høyt ut at jeg skulle ta meg sammen, mens tårene begynte å trille. Thor fikk det ikke med seg, men det gjorde nok resten. Alt i hodet mitt sa at jeg nå kom til å få krampe hvert øyeblikk hvis jeg prøver å endre på løpesteget eller gjøre noe som helst annet, du skal bare tikke inn de siste kilometerne før du snart er i mål. Med ca. 2 kilometer til mål fant jeg en rygg jeg bestemte meg for å hente inn, noe jeg også klarte. Fortalte han at “Du skal være med meg til mål, og så skal vi spurte”. Vi økte begge farten ganske bra, jeg klarte å pakke bort tankene om at ting gjorde vondt og fokuserte bare på å løpe det jeg klarte sammen med denne fyren. Vi nærmer oss oppløpet, han øker farten og jeg har ingen verdens ting mer igjen å gi!
Kommer i mål og BLÆM! Kramper ut av en annen verden i hele kroppen, legger, lår, hamstrings. Aner ikke hvor jeg IKKE hadde kramper, blir spurt om jeg ikke skal ta meg en tur i legeteltet. Fikk heldigvis synet på Marius, før jeg knekker sammen og gråter av smerte. Fikk av meg skoene og gikk barbeint til bilen.
Tiden?
Det var først når vi hadde kommet tilbake til Marius at jeg blir spurt hva jeg løp på, jeg hadde faktisk ingen anelse. Jeg tippet jeg havnet rundt 2 timer og 2 minutter og at jeg hadde gitt alt jeg kunne denne dagen var jeg helt sikker på.
Summa summarum: 2 timer, 1 minutt og 42 sekunder!
Er jeg skuffet? Niks, nope, NEI! Jeg har dog fått mye mer respekt for distansen på 21km, og har nok enda mer lyst til å knuse den tiden i 2020!
Strava finnes her: https://www.strava.com/activities/2690503384/overview